Jeg tenker ..

Vi har sport, helvetes OL-overdrivelser. Sport som ikke lengre er "sport", ikke lengre er moro og konkurranse. Nå er det blodslit og kapital. Det er ukevis i kjelleren på medikamenter om man mislykkes. Om smøreteamet driter på ski-leggene dine. Og, det er forguding og opphøying mot det religiøse om når man lykkes.

Så har vi mitt eget liv som for tiden dreier seg om BARN. Mitt aller første –og kanskje eneste (?) barn og om dets vellykkede ankomst og oppstart i dette livet.
Hovedfokuset mitt er ett hundre prosent på baby. Mitt avkom. Vårt kjærlighetsbarn og selvsagt verdens peneste, smarteste, søteste, mest påpassede, bortskjemte og elskede barn på denne planeten.

Et liv kommer og noen liv, dessverre så alt for mange, blir ødelagte. Tatt. De fleste er meningsløse og triste. Et eksempel på dette er unge Faiza Ashraf som er drept. Dette er også noe som opptar meg. Om ikke annet så tenker jeg mye på henne og hennes. På motiv og meninger. Og så kommer religion og politikk. Uenigheter, småligheter .. som blir store og som tar liv.

Jeg tenker mye på andre ting også. Ting som jeg kanskje ikke tenkte så mye på tidligere. Kanskje jeg tenker annerledes nå når jeg selv skal bli mor?
Jeg har for eksempel nesten sluttet å være så innmari kjekk i kjeften. Dvs. enda har jeg meninger og jeg liker at verden vet hvor den har meg, for å si det slik. Jeg er ikke av den brautne, ufine typen, liker jeg å tro og jeg tror heller ikke at jeg har vært det "noen sinne", egentlig. Men nå veier jeg ord mere enn for kun kort tid siden. Jeg har ikke fullt så lett for å skrive om analsexen eller orale gleder (.. haha). Jeg har jo et BARN inni meg og jeg klarer ikke involvere et uskyldig, lite barn i voksenverdenen. Joda, jeg vet jo at han ikke får med seg noe.. Men likevel. Noe(n) stopper meg.
Når jeg blir gammel kan jeg heller bli en slik mystisk, grisete, gammel tante som sitter med kaffelikøren og erotikken sin og tilfredstille de som ikke enda en gang er kommet i puberteten i 2010.

Apropos når jeg blir gammel. Da skal jeg begynne å røyke. Da jeg var yngre så røykte jeg. Da jeg var tenåring og bodde i utlandet. Da jeg drakk rødvin som egentlig måtte tvinge ned og late som jeg elsket, bare fordi mine kommunist-idealist-anarkist kunstnervenner som var 12 år eldre enn meg fortalte meg at denne vinnen. Denne vinen er kjærlighet og årgang ditt og datt og den er glatt og med kork og krydder.. Og så skyller den gjennom kropp og sjel sammen med tre-fire trekk fra tjallen som den deiligste orgasme.
Jadda, tenkte jeg og smilte nydelig med rødvinsfargede tenner. På toalettet kastet jeg opp.
Men tilbake til alderdommen. Og til når jeg blir gammel. Da tenker jeg at jeg har lyst til å begynne å røyke.
Da skal jeg sitte i lysthuset mitt i skogen på det indre Østlandet et sted. Det skal være midtsommer og jeg skal være nydusjet. Eller kanskje jeg til og med nettopp har badet i en utendørs badestamp. Dette hadde jeg selvsagt hatt råd til. Da jeg var i 50-årene hadde jeg nemlig arvet noen millioner fra barnløse, ugifte tante Ruth, som i en alder av hundre brått var blitt revet bort. (Gud være med henne. Selvsagt!).
Så skulle jeg åpne en flaske Côte Rôtie Champin le Seigneur 2000 og jeg skulle sitte i morgenkåpen og nyte sommerlyset fra hagen og mine tusen vakre blomster som sto i blomst i hagen.
Det var da jeg skulle tenne meg en sigarett. En Gauloises av den røde typen. De som ikke er så sterke som de blå.
Jeg skulle titte ned på mannen min som arbeidet ivrig med jordbæråkeren og det fine gjerdet som skulle holde hundene unna de røde bærene. Han skulle smile og vinke opp til eksentriske meg med rødvinen og sigaretten og han skulle si med leppene sine at han elsker meg.
Jeg skulle smile, vinke og ta et trekk.. Han skulle smile og riste på hodet og fortsette med arbeidet sitt.

Men dette er lenge til.
Dette når jeg er ferdig med svangerskapet og med tanker om avdøde, vakre Faiza. Når jeg igjen tør å si pikk og ejakulere. Knulle, fitte og kåtskap. Når jeg har en sønn som har flyttet ut og begynt å studere. Kanskje i utlandet. Når jeg bare lengter etter den lille gutten min som nå har blitt voksen og selvstendig og som jeg vet kommer til å drikke seg for full, for ofte og som kommer til å såre og bli såret av jenter. Eller gutter.
Akkurat nå gremmes jeg og nesten gråter jeg av nyheter om barn som bli sviktet av foreldre og av stat. Nå sitter jeg og får klump i halsen når jeg kjenner gutten min i magen, som sparker meg oppover i ribbenene eller nedover mot urinblæren. Jeg kjenner at jeg elsker barnet i meg allerede og jeg kjenner på at jeg er redd for å 'elske for høyt', i tilfelle dette skulle gå galt. I tilfelle han ikke skulle overleve de siste tre-fire ukene.

Men det går vel bra. Eller det vil vel helst gå bra. Er det ikke det det heter, da?
Jeg tenker at jeg håper det. Jeg tenker mye for tiden.

Jeg tok bussen til byen i dag.

Jeg tok bussen til byen i dag.
Mens jeg satt der på bussen så tenkte jeg at når jeg kommer hjem så skal jeg skrive om denne opplevelsen og jeg skal starte innlegget med setningen "jeg tok bussen til byen i dag". Som om det var veldig spesielt at jeg tok bussen til byen i dag?! Jeg har da reist med bussen før, jeg. Joda, har det skjønner dere. Men der jeg altså satt på bussen og dinglet med bena. Betraktet og vurderte alle menneskene rundt meg. Der og da gikk det opp for meg at jeg ikke har reist med bussen på veldig, veldig lenge. Jeg har heller ikke sett "mennesker fra i dag" på veldig lenge. Jeg vet at det nok høres noe døvt ut å si. Men det er nå faktisk en gang slik at jeg ikke har vært blant hverdagsmennesker i hverdagen på en måte. Ikke på en god stund. Tiden flyr som dere vet og plutselig har man ikke sittet på bussen på 12-13 år -og til min store fortvilelse og overraskelse gått glipp av en hel del. Eller glemt en hel del, i hvertfall. Glemt ja. Det er sikker og visst. Jeg kan ikke gå inn på alt jeg det jeg har gått glipp av eller glemt nå. Da måtte jeg ha skrevet bok. Noe jeg ikke kan. Jeg lar andre ta seg av den oppgaven. Inntil videre iallefall.
Tilbake til busstur. Dingle med beina.
Min lille, forunderlige annerledesreise begynte en god stund før jeg steg på bussen, skal dere vite.
Det hele startet egentlig med at bilen vår, en ganske ny og fin spreking som mannen er småstolt av -uten at han har satt direkte ord på følelsen, rett og slett stoppet! Motoren var død. Mannen skylte på elektronikken som ikke tåler kulden. "Helsikkes elektronikk!"
Ye, right! -tenkte jeg. En bil, solgt i Norge i tusentalls -som ikke tåler minus 10. Sikkert..
Som mange ektepar og familier i dag er vi heldige og eier to biler. En til mor og en til far. Denne gangen var det far-bilen som stanset og som måtte på intensivbehandling. Dermed måtte mor, jeg være uten bil siden far måtte på jobb. Jeg hadde fri i går. Og slik begynte egentlig bussturen min. Jeg hadde ikke bil, men måtte til byen. Ergo måtte jeg reise med buss.
I utgangspunktet var jeg litt gretten for at dette var eneste alternativ denne dagen, siden det faktisk var fryktelig kalt og "ulendt" å gå på den elendig brøytede veien bort til bussholdeplassen.
Jeg skulle veldig raskt lære meg å være takknemlig for at jeg i det heletatt kunne bevege meg på dette helvetes underlaget av et fortau. For mens alkoholikeren og jeg sto og pratet om "skjønne kvinner", -kommer tilbake til både samtalepartner og tema om litt, så skimter jeg en bitteliten og kavende kvinne i rullestol som ikke kommer av flekken 25 meter lengre nede i gata. Stuck in snow and ice.
Instinktivt roper jeg ned til henne "trenger du hjelp?" og jeg får umiddelbart et høyt og pipende "jaaa" tilbake. Og hjelp fikk hun. Jeg småløp ned til henne og dyttet i stolen. Holdt på å skli og lande oppå henne flere ganger, men vi unngikk heldigvis de helt store knall og fall.
Til min store forundring bar forresten den lille rullestolen en bitteliten kvinne fra Asia et sted. Hun kan ha vært filipinsk eller fra Thailand. Dvs det var ikke nasjonaliteten hennes som forundret meg, men det faktum at hun nesten ikke hadde på seg klær og at hun var så innmari "ynkelig". Og veldig liten og tynn! Klær hadde hun jo forresten, men kun en tynn hettegenser og og bukser. Og et skjerf. Definitivt færre klesplagg enn det som var nok på en dag som denne.
Like etter trilleturen vår kom bussen. Helt presis til min store overraskelse. Alkoholikeren jublet og klappet hendene sammen. Han trillet kvinnen "min" inn på bussen. Jeg smilte og fulgte nøye med på trilleturen med promille "bak rattet". Det gikk bra.
Alkoholikeren var forøvrig han som tok i mot meg med stort smil og en gul rullings midt i det. Smilet altså. Han syns at jeg så strålende ut på tross for min trillrunde mage og noe "gåsete" gange.
Åpningsreplikken hans etter at jeg hadde sagt høflig hei og stilt meg opp ved siden av alkoholalteret hans der på venteplassen hadde vært:
-"Morn du! -gjett hva jeg syns er aller, aller penest i hele verden?".
-"du, det vet jeg dessverre ikke. Fortell!".
-"gravid-d-de kvinner som du" snøvlet han frem med et kjempestort smil.
Jeg takket oppriktig og kjente at jeg hadde godt av komplimenter. Jeg tror jeg faktisk ble oppriktig glad.
Alkoholikeren og jeg hadde pratet tett i alle de få minuttene det hadde tatt før damen i rullestol hadde kommet og like etter det, bussen.

Inne på en buss så ser man hvor mange forskjellige mennesker som virkelig finnes. Inne på bussen så føler jeg meg veldig "sane" (som i engelske "insane") og jeg lar meg underholde av voksne menn med "tre-over" babylue eller damer som har sprøytet på seg og den ekle minkpelsen sin alt for mye parfyme. Hadde hun ikke kastet bort alle pengene på PELS hadde hun kanskje hatt råd til en liten bil og en parfyme som ikke er kjøpt for 19.90,- på Europris? Jeg fikk opp bilder fra nyhetene om minkfarmer på Jæren der minken bor et helt minkliv på 30 kvadrat centimeter og utmattet og stresset blir de drept ene og alene for å tilfredstille stinkende damer på bussen.

Den lille damen i rullestol sitter godt plassert ved siden av en barnevogn og jeg tar meg selv i å tenke at hadde jeg vært i 20-årene så hadde jeg antagelig pratet til henne, blitt med henne dit hun skulle, bare for å hjelpe henne videre på den vanskelige veien dit hun skulle.
Kanskje var hun på vei bort fra en voldelig mann? En som hadde hentet henne hjem fra den skitne sex-cafèen i Bangkok. "Come, come for thai massage! Happy ending if like: guaranteed!".
I Norge hadde hun denne ene norske venninnen som kjente til hennes vanskelige forhold, som hun nå var på vei til. Den feite, misbrukende ektemannen hennes var hakk i hjel nå og hun trillet febrilsk i gatene i byen.
Ville hun rekke frem til venninnen før ektefellen innhentet henne?
Hadde dette hendt for noen år tilbake, hadde det endt godt. Fordi jeg hadde hjulpet henne til målet. Hun hadde vært evig takknemlig og sendt meg takkebrev på thai-engelsk fra Bangkok der hun nå hadde kunnet vende tilbake til sin familie. Hun hadde selvsagt funnet en rik mann som var lege og spesialist på hennes skade og han hadde gitt henne tilbake førligheten i bena. De to og alle barna som de etterhvert hadde fått, innviterte meg, den gode samaritanen og familien min ned til den store Bangkok-villaen deres. Vi skulle bli venner og være lykkelige alle sammen..
Men i stedenfor dette ble hun nå altså innhentet av en bannende, svettende og illeluktende, norsk ektemann som grep henne om halsen og løftet henne inn i bilen sin. Sammen kjørte de hjem igjen til .. campingvognen hans, der han tvang henne til skitne sextriks og sånn..
Og alt ammen var i grunnen min feil, siden jeg i dette øyeblikket kun sitter og ser på at hun ikke klarer seg videre og av bussen som kjører henne mot frihet og sikkerhet og villa i Bangkok...

Kanskje jeg hadde godt av en tur med bussen, midt i hverdagen.
Fantasien hadde i hvertfall godt av en busstur!

KLOK meg!

Jeg er