Jeg tenker ..

Vi har sport, helvetes OL-overdrivelser. Sport som ikke lengre er "sport", ikke lengre er moro og konkurranse. Nå er det blodslit og kapital. Det er ukevis i kjelleren på medikamenter om man mislykkes. Om smøreteamet driter på ski-leggene dine. Og, det er forguding og opphøying mot det religiøse om når man lykkes.

Så har vi mitt eget liv som for tiden dreier seg om BARN. Mitt aller første –og kanskje eneste (?) barn og om dets vellykkede ankomst og oppstart i dette livet.
Hovedfokuset mitt er ett hundre prosent på baby. Mitt avkom. Vårt kjærlighetsbarn og selvsagt verdens peneste, smarteste, søteste, mest påpassede, bortskjemte og elskede barn på denne planeten.

Et liv kommer og noen liv, dessverre så alt for mange, blir ødelagte. Tatt. De fleste er meningsløse og triste. Et eksempel på dette er unge Faiza Ashraf som er drept. Dette er også noe som opptar meg. Om ikke annet så tenker jeg mye på henne og hennes. På motiv og meninger. Og så kommer religion og politikk. Uenigheter, småligheter .. som blir store og som tar liv.

Jeg tenker mye på andre ting også. Ting som jeg kanskje ikke tenkte så mye på tidligere. Kanskje jeg tenker annerledes nå når jeg selv skal bli mor?
Jeg har for eksempel nesten sluttet å være så innmari kjekk i kjeften. Dvs. enda har jeg meninger og jeg liker at verden vet hvor den har meg, for å si det slik. Jeg er ikke av den brautne, ufine typen, liker jeg å tro og jeg tror heller ikke at jeg har vært det "noen sinne", egentlig. Men nå veier jeg ord mere enn for kun kort tid siden. Jeg har ikke fullt så lett for å skrive om analsexen eller orale gleder (.. haha). Jeg har jo et BARN inni meg og jeg klarer ikke involvere et uskyldig, lite barn i voksenverdenen. Joda, jeg vet jo at han ikke får med seg noe.. Men likevel. Noe(n) stopper meg.
Når jeg blir gammel kan jeg heller bli en slik mystisk, grisete, gammel tante som sitter med kaffelikøren og erotikken sin og tilfredstille de som ikke enda en gang er kommet i puberteten i 2010.

Apropos når jeg blir gammel. Da skal jeg begynne å røyke. Da jeg var yngre så røykte jeg. Da jeg var tenåring og bodde i utlandet. Da jeg drakk rødvin som egentlig måtte tvinge ned og late som jeg elsket, bare fordi mine kommunist-idealist-anarkist kunstnervenner som var 12 år eldre enn meg fortalte meg at denne vinnen. Denne vinen er kjærlighet og årgang ditt og datt og den er glatt og med kork og krydder.. Og så skyller den gjennom kropp og sjel sammen med tre-fire trekk fra tjallen som den deiligste orgasme.
Jadda, tenkte jeg og smilte nydelig med rødvinsfargede tenner. På toalettet kastet jeg opp.
Men tilbake til alderdommen. Og til når jeg blir gammel. Da tenker jeg at jeg har lyst til å begynne å røyke.
Da skal jeg sitte i lysthuset mitt i skogen på det indre Østlandet et sted. Det skal være midtsommer og jeg skal være nydusjet. Eller kanskje jeg til og med nettopp har badet i en utendørs badestamp. Dette hadde jeg selvsagt hatt råd til. Da jeg var i 50-årene hadde jeg nemlig arvet noen millioner fra barnløse, ugifte tante Ruth, som i en alder av hundre brått var blitt revet bort. (Gud være med henne. Selvsagt!).
Så skulle jeg åpne en flaske Côte Rôtie Champin le Seigneur 2000 og jeg skulle sitte i morgenkåpen og nyte sommerlyset fra hagen og mine tusen vakre blomster som sto i blomst i hagen.
Det var da jeg skulle tenne meg en sigarett. En Gauloises av den røde typen. De som ikke er så sterke som de blå.
Jeg skulle titte ned på mannen min som arbeidet ivrig med jordbæråkeren og det fine gjerdet som skulle holde hundene unna de røde bærene. Han skulle smile og vinke opp til eksentriske meg med rødvinen og sigaretten og han skulle si med leppene sine at han elsker meg.
Jeg skulle smile, vinke og ta et trekk.. Han skulle smile og riste på hodet og fortsette med arbeidet sitt.

Men dette er lenge til.
Dette når jeg er ferdig med svangerskapet og med tanker om avdøde, vakre Faiza. Når jeg igjen tør å si pikk og ejakulere. Knulle, fitte og kåtskap. Når jeg har en sønn som har flyttet ut og begynt å studere. Kanskje i utlandet. Når jeg bare lengter etter den lille gutten min som nå har blitt voksen og selvstendig og som jeg vet kommer til å drikke seg for full, for ofte og som kommer til å såre og bli såret av jenter. Eller gutter.
Akkurat nå gremmes jeg og nesten gråter jeg av nyheter om barn som bli sviktet av foreldre og av stat. Nå sitter jeg og får klump i halsen når jeg kjenner gutten min i magen, som sparker meg oppover i ribbenene eller nedover mot urinblæren. Jeg kjenner at jeg elsker barnet i meg allerede og jeg kjenner på at jeg er redd for å 'elske for høyt', i tilfelle dette skulle gå galt. I tilfelle han ikke skulle overleve de siste tre-fire ukene.

Men det går vel bra. Eller det vil vel helst gå bra. Er det ikke det det heter, da?
Jeg tenker at jeg håper det. Jeg tenker mye for tiden.